Nesbø har gjort det igjen, skrevet en bok jeg ikke klarer å legge fra meg. I denne har han gjort som Karin Fossum tidligere har gjort: At vi som lesere sympatiserer med forbryteren. Psykologi?
Sonny sitter inne og soner fengselsstraffer for andre, inntil han en dag rømmer for å ta hevn på alle som han har sonet for og på dem som forårsaket hans fars selvmord.
Lesverdig!
Forlaget skriver om boka:
Narkomane Sonny Lofthus har sittet i fengsel siden han var 18 og finansierer forbruket ved å sone for andres forbrytelser. Sonny har magiske hender og får medfanger til å bekjenne sine synder – han har særstatus blant de innsatte. Sonnys avdøde far, Ab Lofthus, var politimann. Når Simon Kefas, en nær venn og tidligere kollega av Ab, dukker opp, er det for å etterforske et drap som knyttes til Sonny. Men Sonny rømmer, og han har mye å hevne.
Sønnen er en thriller som på ny viser opphavsmannens mesterklo. Nok en gang skildrer Nesbø et Oslo i noir-toner, og i kulissene danser kommunepolitikere, næringsliv, politi og domstoler med de mektige som loven ikke gjelder for. Samtidig dreier romanen seg om velkjente Nesbø-temaer som far/sønn, lov/rettferdighet, hevn/urett og skyld/soning, og selve navet i beretningen om Sonny er en sterk kjærlighetsfortelling.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar